Det er fredag. Det er høst og det blåser skikkelig (ja, skikkelig) ute. Det gode med høsten er at den er en begynnelse på et nytt skoleår, samtidig som den leder oss inn i et nytt år. Det fine med nye ting, nye år, nye mnd, er fordi det gir oss en mulighet for å stoppe opp littt, tenke over hva vi har gjort og liksom en sjanse til å starte litt på ny igjen. Nå skulle ikke dette være et sånn nyttårsforsett-innlegg. Grunnen til at jeg beveget meg bort til maskinen er nemlig en helt annen.
Igår var jeg på sponsormøte. Sponsormøte var bra, gøy å se de som gir oss (sykkelklubben) penger i øynene. For de kommer så utrolig bra med. Og jeg kjenner faktisk at jeg fikk lyst til å sykle enda litt fortere, bare for å glede dem!
Samtidig med sponsormøte var kirketid, en celle/bibelgruppe jeg har vert en del med i. For 3. eller4. gang i år var jeg ikke med på dette. Og jeg kjenner at det gnagde litt i bryste når jeg atter en gang måtte si at: "nei, jeg kan ikke komme ikveld heller!!" Det er så kjipt, For skulle så gjerne vert der, men prioriteringer må blir gjort og denne gangen vant syklingen.
Ok, nå kommer den egentlige grunnen til at jeg sitter her. Det har seg nemlig sånn, at jeg våknet glad og fornøyd (eller kanskje litt gretten.. ?) denne morningen. Etter frokost med mor og bror gikk mor å hentet avisa. Da hun kom ned igjen, la hen et brev forran meg. Brevet var hvitt, u-adressert og frankert, bare navn. Så det var tydelig at noen bare hadde lagt det oppi postkassen. Jg opnet litt spent brevet og tok litt skeptisk opp en gjeng med rosa lapper.
Lappene viste seg ¨være små "kjærlighetslapper" fra de på cellegruppa. ÅÅÅÅÅ, det varmte så sinnsykt. For det første at de i det hele tatt tenkte på meg, men og for alle de tinga som står på.
Tuuuuusen takk til de som skrev dem. Klarer ikke å skrive mld til alle, men det varmte og jeg skal gjemme dem for senere å se på dem når jeg trenger en oppmuntring..
Nå har jeg en god følelse i kroppen.. skal prøve å smitte den videre!!
-johanne therese
