Beito-dikt

En dag jeg fikk et brev,
jeg lurte som en rev,
hva det kunne dette være,
som konvolutten måtte bære.

Jeg opnet spent opp,
og på den øverste topp,
stod navnet til Anita Valen,
nei nå hadde jeg blitt galen.

jeg leste lenger ner,
og der stod ikkje navnet til per,
men der stod navnet mitt,
jeg skulle på landslagssamling gitt.

En torsdag jeg stod me biletten klar,
me ski, og bukser og gode ønsker fra mor og far.
På Gardemoen de meg skulle hente,
og bak i bilen jeg setebeltet spente.

Til beitosølen vi kom i godt humør,
maten var god, jeg spiste meg helt ør.
Senga var myk, allting var topp,
litt hvile var godt for min slitne kropp.

Første dag vi lærte å smøre ski,
hvordan Bjørn Dæhlie&co hadde fått skia på gli,
ut i sporet med stor ståhei,
dette var ikke småtteri nei.

Senere vi på sykkelen skulle,
dette fikk svetteperlene til å rulle,
etterpå var det svømmestafett,
den vant mitt kjære lag, så veldig lett.

Neste dag var det ut på tur,

Jeg var glad og ikke sur,

Ned enn bakke det gikk over mitt hakk,

og over en hump skien plutselig brakk!

Å nei, hva skulle jeg nå gjøre,

jeg som knapt kunne på ski kjøre,

En skivennine, Hedda heter hun,

Tok skien min med helt ned til bunn.

Siste dag på ski igjen,

jeg fikk låne ski av en god venn,

Skia var små og de andre dem hånte,

derfor Steffen Skjærgård's skøyteski jeg lånte.

Skia gikk fort, o hei som det gikk,

helt til jeg skikkelig syra fikk,

Tilbake til hotellet var det nå,

på stive bein med gnagsår på.

Helga var forbi i en fei

nå er det ikke mer å skrive tjohei,

en uforglemmelig helg med sykkel og ski.

En uforglemmelig helg er nå forbi.